- Se på denne da! Dette er en murstein fra det gamle stadionet. Den er 86 år gammel. Jeg er redd det blir overvekt på flyet hjem.

Tom Christensen er lykkelig. Og viser det med hele kroppen. Dette er dagens trofé. Som en Hamlet holder han den skitne steinen triumferende opp foran seg. Lillebror Rune bryter inn.

- Jeg har noen av rørene fra det gamle stadionet jeg! Det har ikke du!

Ok. Så har Tom gått glipp av de rustne rørene, men han da hvertfall tatt med seg noen gresstuster fra den humpete banen.

Tåkedotter lurer rundt Ochilview stadion. Det er to lange timer til avspark. Himmelen er "misty" og har satt dusjen på 1. Stenhousemuir Football Club, med tilnavnet The Warriors, møter erkerivalen Brechin City. Dette er den avgjørende kampen. Vinneren rykker opp fra 3. til 2. divisjon i den skotske serien. Og der har Stenhousemuir, som ble stiftet i 1884, aldri vært. Ikke engang med et sleivspark. I 1995 vant klubben Challenger Cup mot topplaget Dundee United etter straffesparkkonkurranse. Den sjokkseieren har fortsatt ingen kommet over. Og ingen kan heller forklare hva som skjedde.

Men nå er The Warriors slitne krigere. Eldstemann er 42 år gammel og kunne vært far til yngstemann på 18. Med over 1000 spilte seriekamper har veteranen Graeme Armstrong satt britisk rekord. To kvelder i uka trener laget. 1000 pund er bonusen spillerne får om de vinner.

Dette er den profesjonelle fotballens pariakaste. Du ser aldri en sponsorbil utenfor Ochiview stadion.

Ikke alltid vikinger. "Going up, going up". Nordmennene varmer opp. Et tribunerom på Stenhousemuirs hjemmebane med glassvegger mot banen, er pakket med norske fans. 27 av den norske supporterklubbens 57 medlemmer er på plass for å se de rødbrunkledde spille. Vi er midt mellom Glasgow og Edinburgh. Minst to ganger i året tar nordmennene denne turen. Fem prosent av aksjene i klubben er på norske hender, klubblogoen har de fått laget og betalt og de støtter klubben og spillerne økonomisk så mye de kan. Ifjor var det 30.000 kroner. To ganger har de sørget for å få guttelaget The Young Marroons til Norway Cup i Oslo. Og flere fra klubbledelsen er hvert år på julebord i Norge.

- Du skjønner, det er kjærlighet dette, sier Tom Christensen.

For 1000 år siden herjet norske vikinger Skottland. Kanskje gjør supporterklubben opp for forfedrenes misgjerninger? Det er dem som tror navnet Stenhousemuir har norske aner. Steinhus av mur? Steinhus på myr? Ingen vet.

Galskap og glede. Fotballfeberen stiger. Terje Eriksen er supporterklubbens leder. Han gløder og smiler som en liten gutt med ivrige røde kinn. Han har også sikret seg klenodier; en tung gammel murstein, og naturligvis gress fra banen.

- Klart det er litt galskap i dette. Men det har vokst frem et genuint vennskap mellom oss og klubben. Vi har funnet fotballens røtter, sier Eriksen. Til daglig er han skinn- og veskehandler. Hans supporterkollega Tom Christensen arbeider med markedsutviklingen til Pepsi i Norden, og hans bror Rune arbeider med låser og sikkerhet. Forøvrig finnes her en fiskehandler, en salgssjef i elektrobransjen, en malermester, en rørlegger, en forsikringsagent, en entreprenør, to typografer, lærere og forretningsfolk. Det er en blandet forsamling - og ikke bare menn, selv om de er i flertall. Fotballen og skotsk maltwhisky er det viktigste for noen. For andre er det sosiale og det å reise bort det som betyr noe. Stenhousemuir betyr avbrekk fra det daglige.

Et lag å støtte. - Nordmennene setter oss på kartet og det gir oss oppmerksomhet, sier Jack Rollins, markedsfører for Stenhousemuir. Han fordriver tiden mot kampstart med å bære øl til de norske vennene.

- Forholdet mellom oss og de norske supporterne er blitt tettere og tettere. Større klubber har også supportere fra Norge, men dette er noe ganske annet, sier Terry Bulloch, styreformann i klubben. I 20 år har han vært med i klubbens ledelse og husker godt da nordmennene dukket opp.

Det var i 1992. Supporterklubbens stifter Rolf Wulff hadde oppdaget Stenhousemuir på tekst-tv. Navnet er fint og klubben trenger sikkert noen fans, tenkte han og mobiliserte vennene sine. Da Wulff ringte Stenhousemuir første gang og spurte om de ville han en norsk supporterklubb, trodde skottene det var noen som fleipet og la på røret. Andre gang var tonen en annen. Nå forsto skottene at det var alvor.

De fotballgale nordmenn. For fotball er alvor - ikke minst for nordmenn. Den norske Supporterunionen for britisk fotball teller 46 supporterklubber med tilsammen 80.000 medlemmer. Noe tilsvarende finnes ikke i noe annet land. Medlemstallet har fordoblet seg på tre år. Manchester Uniteds norske klubb alene har 35.000 medlemmer. SAS flyr fulle fly til Manchester og nå følger British Airways etter med fotballfly.

Om støttespillerne til Stenhousemuir ikke er så mange som det Manchester United kan vise til, så opplever de en ganske annen nærhet til klubben enn de store klubbenes supportere.

- Fotball er en katalysator for vennskap, hevder Hans Hognestad ved Idrettshøgskolen i Oslo.

Han er i gang med en doktorgrad om norske supporteres forhold til britisk og skotsk fotball. De norske supporterne i Stenhousemuir er ikke bare en del av fotballklubben. De er byens celebriteter, og inviteres med når byens unge skal giftes. Så er da også supporterklubben mer kjent i Storbritannia enn i Norge, etter flere radio og tv-innslag.

Om ikke lenge dukker de opp i et britisk produsert tv-program som skal vises i 144 land.

Warriors kjemper. Tom Christensen teller ned. Han er utålmodig og spent. Skal laget lykkes? Som første mann sikrer han seg tribuneplass. Finleser programmet. Og venter. Helt alene. Fra det norske rommet under tribunetaket lyder kampropet "Warriors, Warriors" med tykk sj-lyd som blander seg med den infernalske lyden av norske sauebjeller. "There is one team in Scotland, one team in Scotland". Nordmennene inntar plassene med klubbens skjerf og norske flagg. Snart er Ochilview stadion fullsatt. 1450 tilskuere har funnet veien. Så mange har det aldri vært på Stenhousemuirs hjemmekamper. Vanligvis er det bare 400 tilskuere her.

Det begynner dårlig for Stenhousemuir. Brechin City har raske, unge spillere. Og de er på offensiven fra første stund. De spiller hardt og brutalt.

Ut med dommeren, lyder det på norsk fra tribunen. Det hjelper lite. Et skudd i tverrliggeren er Stenhousemuirs trøst i 1. omgang.

Bære eller briste. I pausen er det norsk samlingsstund. Selv supporterklubbens mest lojale rister på hodet. Dette er dårlige greier. Men Tom Christensen og Terje Eriksen formaner; vi støtter Stenhousemuir uansett resultat. I gode og onde dager. 2. omgang begynner bedre, Stenhousemuir kan mer enn å spenne bein og å skyte mot himmelen. Stemningen stiger igjen. Etter 74. minutters kamp skjer det. 18 år gamle Ross Hamilton setter ballen i nettet. Stenhousemuir-nordmennene hopper og danser og synger "Gøy på landet" akkompagnert av bjelleklang.

- Terrible noise, sier James Reid, og peker opp mot nordmennene og bjellene. Men han liker dem. Han er 73 år gammel og fra Glasgow. Likevel har han holdt med Stenhousemuir med 25 år.

- Det er så mye bråk og vold med Celtic, sier han, og håper Stenhousemuir får et mål til.

- Jeg har ikke godt av for mye spenning. Jeg har hjertetrøbbel.

Det går mot full tid. Overtid. Minutter legges til. Nordmennene begynner likevel å synge "Seieren er vår".

Så er det over. James Reid redder hjertet. Og sier han vil spandere whisky.

En norsk president - I 115 år. I 115 år har vi spilt. Og nå rykker vi opp for første gang.

Tom Christensen sitter stille. Tørker tårene. Blir omfavnet.

- I 115 år, fortsetter Tom. Den nye tidsregningen er innledet. Stenhousemuir går over i en ny og hardere divisjon fra neste sesong.

Det er kveld. Ølet renner. Sekkepipene hviner og nordmennene stemmer i på den skotske nasjonalsangen. På vertshuset The Plough blir supporterklubbens Terje Eriksen utnevnt til ærespresident i Stenhousemuir Football Club. "Terji Erickson" står det på diplomet. Han er den tredje ærespresidenten i klubbens historie. Selv ikke Kjell Inge Røkke har klart det i sin klubb Wimbledon, selv om han kjøpte den.